Bo i landet

jeg har i mitt fremdeles unge liv oppdaget at en del mennesker preges av rastløshet.
etablert er blitt et fyord. man er livredd for å gro fast.

jeg har to opplevelser som har preget mine tanker om det som jeg hadde lyst å dele med dere.

et ektepar jeg kjenner, flyttet for noen år siden til en nordnorsk by for å være pastorer i ei kirke. de kom sørfra og opplevde at folk i byen var skeptisk til dem og overbevist om at de kom til å reise igjen i løpet av kort tid. først når de kjøpte hus begynte folk å tro at de kanskje ville bli her. altså, det å slå seg ned og etablere seg gjør noe med hvilket forhold vi får til folk.

en ung kristen leder som underviste på en ledersamling hvor jeg deltok for noen år siden fortalte at han overalt hvor han reiste, uansett for hvor lang tid, pakket han alltid ut kofferten og flyttet inn. dette for å tydeliggjøre overfor seg selv at nå er jeg her 100%. det å markere at en er helt tilstede, kan altså gjøre noe med vår opplevelse av tilværelsen der vi er.

inspirert av dette har jeg forsøkt å innføre noe lignende i livet mitt også. jeg ønsker ikke å oppfattes som en som alltid er på vei videre, men en som er helt tilstede der jeg er NÅ. jeg kjenner folk som bor på et sted et helt år og kanskje flere, men som aldri "pakker ut kofferten", de er alltid åpen for å ledes videre, alltid på vei til noe annet. jeg tror dette hindrer både mennesker og kirker i å vokse. man får ikke maksimalt ut av den fasen man er i livet hvis man ikke kan innfinne seg med at det er der man er nå.

bestem deg for å trives, bestem deg for å sette pris på det stedet du bor, den fasen du er i livet, de folkene du har rundt deg, alt det gode Gud har gitt deg.

jeg har oppdaget at Gud også har sagt noe om dette. vi siterer ofte salme 37 og minner hverandre om at å glede seg i herren og stole på han skal føre til at han skal gi oss det vårt hjerte trakter etter. vel, les noen vers tidligere om noen andre forutsetninger, der står nemlig



...BO I LANDET!

(bilde av min bror og svigersøster foran huset de flyttet inn i denne sommeren og nå BOR i)

bringe Gud på banen..

noen kvelder i det siste har fått meg til å tenke på hvorfor en ikke oftere bringer Gud på banen midt i hverdagen. hyggelig fellesskap med gode venner, god mat, fine samtaler, gøy, kos... er absolutt trivelig og verdifullt i seg selv, og jeg tror Gud liker at vi har det fint. men vi som lever med Gud vet jo at han også er tilstede. kanskje har han noe å si. kanskje ønsker han å høre fra oss. da er det noe med det å på en naturlig måte bare si; skal vi be litt? skal vi ikke bare søke Gud litt? tilbe han.. det er det som har skjedd disse kveldene. så enkelt, men så betydningsfullt. bare med dette enkle forslaget, blir det som var en helt vanlig kveld til en spesiell kveld hvor Gud har sagt ting til oss, hvor vi har blitt grepet i hjertet av hvor fantastisk han er, hvor vi merker hans nærvær og får en tydeligere opplevelse av hans hensikt og plan. wow. det er der, tilgjengelig, hele tida. jeg snakker om hjemme i stua, ikke i et kirkelokale. DER kan vi bringe Gud på banen, der kan vi ha gudstjeneste, der lever vi menighet. jeg har kjent noen som aldri har hatt besøk uten å la dette være en naturlig del av det (naturlig er viktig, snakker ikke om krampaktig åndelighet) og det er så forbilledlig. jeg vil gjøre det oftere. bringe Gud på banen, midt i livet, midt i hverdagen, alltid.

Detaljer...

Fant ut at bilder ovenfra ikke gir et godt nok inntrykk, så jeg fotograferte prospektet for å gi dere nysgjerrige et lite innblikk i Tveiteråsfamiliens største investering hittil i livet. Er det ikke fint?

Hvor vi bor om en måned...

etter noen hektiske morgentimer med budrunde ble rekkehuset i stalheimveien 29b vårt kl fem på elleve i morges. glede og en litt uvirkelig følelse av å ha brukt 1,3 millioner kroner vellet inn over oss. ok, vi har ikke skrevet noen kontrakt eller betalt eller noe, men likevel har vi altså avtalen i boks om vår første selveide bolig. er noe verd å skrive om på bloggen må det jo være dette. her er det bare å gratulere. velkommen på besøk utover høsten!

bilder som lå på nett er tatt bort så det
eneste jeg får publisert er disse ovenfra.

Å vente på sommeren eller finne den..

ok. tenkte jeg skulle overraske alle dere lesere med å poste en ordentlig greie her, selv om det jeg egentlig har bestemt meg for er å vente med hele bloggestyret til jeg har funnet en nisje som er interessent nok til å følge opp jevnlig. syns liksom det blir litt for privat å klæsje hele dagboka ut i offentligheten (har ikke noe imot at andre gjør det, men jeg vil ikke..), og hvis man ikke skal skrive om det som skjer i livet sånn generelt så må man finne et annet spor.
nok om det.
sommeren i harstad har vært så som så, til og med de gangene det har vært fint vær har tåka fra havet klart å sige inn på oss og prøve å spolere soldagene, vel nc visste råd og tok med sønnen sin i bæremeis (som mange andre ganger i sommer) og tok turen over tåka. der var det godt og varmt og sola skinte fra skyfri himmel.
her kunne jeg blitt dyp og skrevet om å se ting fra et høyere perspektiv, der oppe ser man klart osv, istedetfor deler jeg bare noen bilder for å gi leserne et lite inntrykk av ut-av-tåka-opplevelsen.

nc

BØ!