Kjenner jeg deg?

en tanke jeg har spunnet en del på. håper det ikke blir for dypt..

jeg antar at som 14-åring klarte jeg ikke å forholde meg til at foreldrene mine en gang hadde vært 14 år, i den grad jeg tenkte på det var det nok i en heller teoretisk tilnærming.
men i det siste har det begynt å gå mer opp for meg at de har vært gjennom de samme livsfasene jeg både har vært i og er på vei inn i.
jeg er midt i 20-årene, gift, har fått barn.
en gang var de også der.
nå er det lettere å forstå enn før, av en eller annen grunn.
og plutselig framstår mamma og pappa som mer virkelig, mer forståelig, mer av samme rase liksom. dette igjen fører til medfølelse, empati, evne til å sette seg inn i deres sted. i det at jeg selv er blitt pappa til en liten gutt, skjønner jeg plutselig at det kanskje ikke alltid har vært så enkelt, at de sannsynligvis har vært unge og usikre som meg, men gjort sitt aller beste.

samtidig, og det er denne konsekvensen som kanskje har overrasket meg mest, har det avdekt et behov for å bli kjent med dem, igjen. på nytt altså. ut fra det at jeg, gjennom at mine erfaringer har blitt flere og at jeg har utviklet meg, kommer det en erkjennelse av at den kjennskapen som jeg har tilegnet meg gjennom barneår og tenår i samme hus som disse menneskene, ikke nødvendigvis kan opprettholde en meningsfull relasjon i dag. Jeg har på en måte blitt en annen NC som 25-åring enn jeg var som 14-åring. Den nye NC trenger å lære foreldrene sine å kjenne på nytt.

den samme prosessen tror jeg er i sving når en snakker om venner en har "sklidd bort fra" eller som en mister kontakten med. det er egentlig snakk om at vi forandrer oss og uten å ta bryet med å bli kjent med hverandre på nytt, ender vi opp med å ikke kjenne hverandre lenger, egentlig.

jeg skrev at jeg hadde spunnet på tanken, og det har jeg. et steg videre har jeg også latt den forklare noe i folks forhold til Gud. for hvorfor er det slik at mange sklir bort fra Gud? barn som var klokkeklar i sin bekjennelse og tro på Jesus men som mister det i ungdomsskolen. brennende tenåringer som velger Gud bort når de blir studenter. eller unge barnefamilier som mister gløden og ender med et tørt og uengasjert trosliv.

kan det være at du forandret deg eller livet forandret seg, men du glemte at dette også medførte et behov for å trenge seg på Gud og lære han å kjenne på nytt, i den fasen av livet ditt. det har vært min bønn i det siste at Han må lære meg å leve med han i denne fasen av livet. mange ting er veldig annerledes som ung familiefar sammenlignet med det som singel tenåring uten forpliktelser av noe slag.

det herlige er at Gud vil vise seg i den fasen vi er i.
nå.
i dag.
det evige livet er å kjenne Han.